Labrador retrievere er blant de mest populære hunderaser, og med rette: De er lojale, smarte og aktive, og de er kjærlige følgesvenner. Labs møter også problemer med bein og ledd, så det er viktig å vite hvordan du kjenner dem igjen.
Hip dysplasi
Hip dysplasi er en av de vanligste tilstandene som påvirker Labrador retrievere. Hoftedysplasi er en genetisk tilstand der hofteleddet ikke dannes ordentlig. Kulen og stikkontakten kan være feiljustert eller ikke justeres i det hele tatt. Hoftedysplasi forårsaker betydelig smerte når hundene blir eldre; det kan gjøre laboratoriet ditt motvillig til å løpe, gå opp trapper eller til og med gå turer. I alvorlig tilfelle kan hoftedysplasi være tydelig hos valper helt ned til seks måneder. Hvis laboratoriet ditt viser tegn på ubehag i hoftene, er det verdt en tur til veterinæren for å utelukke dysplasi. Hvis du velger en renraset labvalp, kan du be oppdretteren om bevis på at den genetiske linjen ikke har en historie med hoftedysplasi. Siden det er en genetisk tilstand, er det sannsynlig at valpen din vil ha det hvis foreldrene hans gjør det.
Behandlinger for hoftedysplasi
Hvis Labrador retriever har hoftedysplasi, er effektive behandlinger tilgjengelige for å få poochen til å løpe og spille igjen. Hunder med hoftedysplasi bør alltid opprettholde en sunn vekt og spise en høykvalitets kornfri mat. Fedme legger ekstra press på leddene; mat med korn forverrer leddens hevelse og ømhet. Behandle milde tilfeller av dysplasi med kosttilskudd og betennelsesdempende medisiner, så snakk med veterinæren eller ernæringsekspert for kjæledyr om anbefalt resept eller naturlige kosttilskudd. I alvorlige tilfeller kan laboratoriet ditt trenge kirurgi for å reparere hofteleddet. Uten behandling kan hunder kanskje ikke bevege seg mye i det hele tatt uten smerter, spesielt hvis dysplasi er alvorlig og i begge hofter.
Slitasjegikt (degenerativ leddsykdom)
Som mange av oss, utvikler hunder ofte leddgikt når de blir eldre. Leddgikt rammer 20 prosent av hundene. Det kan utvikle seg fra en skade, fedme eller genetikk. Større, tøffere hunder som Labrador retrievere er mer utsatt for leddgikt, siden leddene deres må bære mye mer vekt. Når hunden eldes, brytes brusk i leddene og forårsaker smerter i leddene, spesielt en overvektig hund. Labradorer er også veldig aktive hunder, så leddsår er mer en risiko. Ofte vil skadede ledd raskt utvikle tegn på leddgikt. I noen tilfeller er leddgikt også en genetisk tilstand, og Labrador retrievere er mer utsatt for degenerativ leddsykdom enn mange andre raser. Før du velger en ny Lab-valp, må du sørge for at hans genetiske linje er fri for leddgikt.
Behandlinger for slitasjegikt
Hvis Labrador begynner å vise tegn på leddgikt, ta ham til veterinæren din for en evaluering. Tegn på leddskade vil vises på røntgen, noe som vil gi deg en mer definitiv diagnose. Dessverre er det ingen mirakelkur mot leddgikt hos hunder. Men du kan gjøre hunden din mer komfortabel og forbedre livskvaliteten. Det første trinnet er å få hunden din i bedre form. Labradorer er utsatt for fedme, spesielt når de blir eldre. Hvis laboratoriet ditt er overvektig, bør du vurdere svømmeterapi for å hjelpe ham med å miste noen kilo. Svømming er mildere i leddene, og de fleste labradorer elsker vannet, så det er en morsom terapi for dem. Sørg for å se etter en sertifisert hundefysioterapeut eller svømmeterapeut for laboratoriets svømmeterapi.
Osteosarkom (beinkreft)
Osteosarkom påvirker alle hunderaser, men store raser som Labrador retrievere er mer utsatt. Omtrent 8000 hunder i året får diagnosen benkreft, og de fleste hunder veier mer enn 50 kilo. Studier har vist at kreftstedet ofte er knyttet til steder med tidligere brudd eller leddreparasjon der metallpinner eller -plater har blitt brukt. Benkreft er mer utbredt hos overvektige hunder, noe som tyder på at ekstra stress på beinene kan forårsake utvikling av osteosarkom. Det vanligste behandlingsforløpet er amputasjon av den infiserte lemmen, etterfulgt av cellegift. Mens beinkreft ikke er så vanlig som andre bein- og leddsykdommer, er det noe å se etter, spesielt når Labrador retriever blir eldre.
