Hvis din tyske hyrde blir diagnostisert med degenerativ myelopati, er den eneste trøsten at du endelig vet hva som er galt med hunden din. Veterinæren din hadde kanskje først behandlet vennen din for mer vanlige lidelser, men hunden din ble ikke bedre. Selv om det ikke er noen kur, er det nå en genetisk test for sykdommen.
Degenerativ myelopati
Degenerativ myelopati hos hjørnetenner ligner multippel sklerose hos mennesker. Det er også blitt sammenlignet med Lou Gehrigs sykdom, eller amyotrofisk lateral sklerose. Mens sykdommen rammer andre raser, er det så vanlig hos tyske hyrder at det også er kjent som degenerativ myelopati hos schäfer. Den hvite substansen i hundens ryggmarg forverres, noe som betyr at nervesystemet ikke lenger kan sende bevegelseskommandoer mellom hjernen og bakbena. Bakbenets nerver kan ikke sende sensorisk informasjon tilbake til hjernen.
Symptomer
Vanligvis hos eldre hunder, kan du først feile de tidlige tegn på degenerativ myelopati for leddgikt. Hunden din blir stadig mer ustø på bakenden. Han begynner å dra bakpotene, faller ned og stiger med vanskeligheter. Situasjonen blir stadig verre. Berørte hunder blir ofte lammet i bakenden i løpet av få måneder etter symptomene. Det er ingen kur, men fysioterapi, så vel som en rullestol fra hjørnetann for å støtte bakenden, kan hjelpe mobiliteten. De fleste plagede hunder blir avlivet når de ikke lenger kan bevege seg. Den eneste gode nyheten er at tilstanden ikke ser ut til å være smertefull.
Superoksiddismutase 1
Først identifisert i 2009, er superoksiddismutase 1 den genetiske mutasjonen i den tyske gjeterens DNA som forårsaker degenerativ myelopati. Det er et arvelig recessivt problem. Hvis en hund bærer mutasjonen og blir avlet til en ikke-bærer, videreføres mutasjonen til 50 prosent av valpene deres. Hvis to bærere avler, vil 25 prosent av valpene bære to kopier av det muterte genet, noe som betyr at de er mye mer sannsynlig å utvikle degenerativ myelopati.
Testing
Du kan få hunden din testet for genmutasjon for degenerativ myelopati. Testen er enkel. Du tørker hundens kinn og tannkjøtt med vanlige bomullspinner, og sender deretter prøvene til et genetisk testlaboratorium. Denne testen identifiserer de hundene med to normale kopier av genet, som ikke er berørt; de som bærer ett normalt og ett mutert gen, blir bærere; og de med to muterte kopier av genet, som har mye høyere risiko for å utvikle sykdommen. Hvis hunden din viser seg å ha to muterte eksemplarer, fortvil ikke. Det betyr bare at han har økt risiko, ikke at han definitivt vil komme ned med tilstanden. Du bør imidlertid ikke avle ham.
